Familien Aaslid - glimtvis

Morgonstemning ved elva

2012-01-18T20:23:00.006+03:00

Er dette misjon?

2012-01-18T15:16:00.004+03:00

Den store kirkeveksten i FLM er en internasjonal suksesshistorie! Men å vokse fort kan også gi voksesmerter.

Stadig nye menigheter kommer til og antall synoder er allerede 23. Men både kirkens administrasjon, kirkeloven og prestenes sentrale posisjon har vært bortimot uforandret i flere ti-år, og er ikke lenger tilpasset kirkens virkelighet.

”FLM Empowerment” er et lederutviklingsprogram for ledere på alle nivåer i kirken, fra kirkepresident på topp til menighetsrådsmedlemmer på lokalplanet. Gjennom et omfattende kursprogram skal disse lære mer om ledelse, styrearbeid, økonomiforvaltning, personalledelse etc. Målet er å høyne kirkens kapasitet og ledelseskompetanse. Et prøveprosjekt er allerede i gang i Antananarivo-synoden. Dette skal munne ut i en søknad om utvidet støttet til å kjøre ”FLM Empowerment” i hele landet over en periode på fem år.

Et ledd i strategien for å få dette til, er å kurse et stort antall kursholdere. De nye kursholderne skal ikke bare vite hva som skal undervises, men de skal også trenes i kommunikasjonsferdigheter og kreative metoder. Kunnskap om de store forskjellene mellom by og land, innland og kyst, og evnen til å lodde dybden på det lokale kompetansenivået er også en suksessfaktor for at dette skal lykkes.

Er dette misjon? Ja, så absolutt. Noe av det viktigste vi kan gjøre som misjon på Madagaskar i dag, er nettopp å hjelpe kirken til å bygge sin egen kompetanse og kapasitet. Norad støtter dette. NMS vil bidra med 242.600. Som misjonær er jeg engasjert som rådgiver i 50 % stilling i dette prosjektet.
Prosjekt: 723 616, Bygg lederskap Madagaskar

Per Ørjan

Julehilsen fra Madagaskar

2011-12-18T15:22:00.000+03:00

”Mango og fersken henger på trærne. Når de blir modne så faller de ned. En, to, tre!” Slik lyder vår tropiske variant av ”Epler og pærer…” når vi en gang i blant tar turen til nærmeste badebasseng for å kose oss med barna. Og her er det unektelig et tegn på at julen nærmer seg, når fruktselgerne byr på stadig mer herlig frukt.
Vi er fortsatt på Madagaskar, men ikke lenger i Shalom-arbeidet i Mahajanga. I juni flyttet vi til Antsirabe, en fin by som ligger 1500 m.o.h. Byen som ble grunnlagt av misjonsprest Rossås i 1872 er en perle på mange måter. Klimaet er herlig, folk er vennlige, atmosfæren er avslappet – og jorden byr på alt godt man kan tenke seg. Selv gasserne drømmer gjerne om å få reise på ferie til Antsirabe!

Siden november i fjor har Guro hatt morspermisjon. 11. desember 2010 ble lille Helene født på et sykehus i Antananarivo. Litt arbeid har det likevel blitt. I sommer ble manuset til en bok om evangelieforkynnelse for barn levert til trykking. Vi håper og tror at boken kan bli til glede og velsignelse for lærere og prester som jobber med barn. Nå er Guro rådgiver på kirkens døveskole her på Antsirabe. Skolen har 200 elever, og de bor alle på skolens internat. Lærerne er veldig dyktige, og vi har mye å lære av deres helhjertete innsats og kjærlighet til barna. Likevel ser vi at man fortsatt kan gjøre mer for å møte barnas behov for omsorg, trygghet, sosial utvikling og integrasjon. Derfor konsentrerer Guro seg om å være en medvandrer med de som jobber på skolens internat, i håp om å få satt mer fokus på internatproblematikken og omsorgen for barna.

Jeg, Per Ørjan, er rådgiver for to Norad-finansierte prosjekter. Det ene prosjektet er et nasjonalt lederutviklingsprogram for ledere på alle nivå i kirken. Vi holder nå på med et prøveprosjekt i et avgrenset geografisk område, og så håper vi å kunne presentere en søknad om et utvidet prosjekt for hele landet i april 2012. Den andre halve stillingen min er knyttet til kirkens skoleprogram. Kirken har nesten 300 privatskoler på Madagaskar, og da snakker vi om grunnskoler, ungdomsskoler, videregående skoler, spesialskoler og yrkesskoler av ulikt slag. Alfabetisering og utdannelse er noe av det viktigste for å komme ut av fattigdommen. Derfor er det stort å være med på dette. Min oppgave er å hjelpe ProVert med å synliggjøre resultatene av skolearbeidet. Vi vil ikke bare vite hvor mange elever vi har. Vi vil vite hva skolene betyr for lokalsamfunnet, for landsbyen og for barnas oppvekstvilkår. Om det ikke er en lett oppgave, så er det likevel spennende.

Med ønske om en fredfull julehøytid til dere alle,
hilsen Per Ørjan, Guro, Elias, Trina Marie og Helene Aaslid
Antsirabe, Madagaskar

En stille verden full av liv

2011-12-16T11:11:00.013+03:00

Hadde noen fortalt meg for 10 år siden at hjertet mitt skulle brenne for døve på Madagaskar, ville jeg aldri trodd på det. Men disse barna har preget meg.

Lærerne her imponerer meg med sin evne til å formidle og til å gi elevene oppmuntring og kjærlighet. Det er tydelig at lærerne trives med jobben sin. Jeg kjenner igjen mange av metodene fra småskolen i Norge, men tenk om den offentlig skolen her turde å lære litt metodikk fra døveskolene. Døvelærerne bruker alle sansene i undervisningen, konkreter, bilder, miming og aktiviteter, alt for at elevene skal lære og huske nye tegn.

EN LITEN LIVSHISTORIE fra et barn til et barn:
"Hei. Jeg heter Nomenjanahary Hasiniana Valisoa. Syns du det var et langt navn? Det er et gassisk jentenavn. Men de kaller meg Hasina og det er lettere. Jeg er 7 år og går på skolen. Det er en litt spesiell skole fordi vi bor på skolen og reiser hjem bare i feriene. Her lærer vi vårt eget språk. Vi er døve og lærer å snakke med hendene. Det heter tegnspråk. Da jeg gikk på skole med barn som kan høre, lærte jeg ikke så mye. Jeg hørte jo ikke hva læreren sa, eller hva de andre barna snakket om. Jeg klarte heller ikke å si noe, så det ble ganske vanskelig. Da visste jeg ikke at man faktisk kan snakke med hendene.

Jeg husker ikke mamma. Da jeg ble født og hun merket at jeg var døv så dro hun bare. Hun ville ikke være mamma`n min. Jeg blir trist når jeg tenker på det. Pappa ba farmor om å være ekstra-mamma for meg. Farmor er verdens snilleste person og hun ville jeg skulle lære å lese og skrive. Pappa er trailersjåfør så han reiser masse. En dag tok han meg med til en annen by. Han sa at dette var en skole for døve og her skulle jeg bo. Det ville jeg ikke. Jeg gråt og gråt og ville hjem til farmor, men det hjalp ikke. Pappa dro og lot meg være igjen. Jeg var lei meg i mange dager og ville ikke lære noen ting. Jeg bare tenkte på farmor. Etter en lang tid tenkte jeg at lærerne her var egentlig veldig snille og timene var jo mye morsommere enn på den andre skolen. Det var spennende at alle ting hadde et ord jeg kan si med hendene.

Nå syns jeg det er bra å bo her selv om jeg kunne ønske at jeg kunne bo hos farmor samtidig som jeg gikk på døveskolen. Jeg bor med 100 andre jenter. Guttene bor i det andre huset. Her bor venninnene mine og så har jeg en liksom-storesøster som vasker meg og fletter håret mitt og passer på meg. Noen ganger forteller hun meg eventyr. Vi kan snakke sammen fordi hun kan også tegnspråk.

Når jeg kommer hjem til farmor vil hun vite alt jeg har lært på skolen, men hun er dårlig i tegnspråk så det er vanskelig å forklare alt. Jeg kunne ønske farmor også lærte tegnspråk. Hun sier hun er for gammel. Men jeg vil i hvert fall lære språket mitt bedre, og det kan jeg gjøre på døveskolen."

634 peppernøtter

2011-12-16T10:59:00.004+03:00

Det er adventstid og mye kos og stemning her på tunet, men også tid for å bry seg om de fattige rundt oss. De norske barna setter igang å lage 600 peppernøtter til elevene på døveskolen. 200 godteposer skal pakkes og barna er skikkelig ivrige, og så er det lov å smake. Ikveld skal vi ned på skolen å dele de ut. Giverne er spente...

St.Lucia

2011-12-16T10:41:00.005+03:00

Sitt livs første Luciatog for Elias og Trina.

Men hvor er toget vi skal kjøre? lurer 3-åringen vår.

2011-10-14T21:20:00.004+03:00

Et nytt og anderledes år på Madagaskar

2011-10-05T11:43:00.007+03:00

Nå bor vi på Antsirabe og har funnet oss godt til rette alle 5. Per Ørjan har full stilling i 3 ulike avdelinger i kirken. Kort fortalt: En del på det nye senteret som bygges opp her vi bor på den gamle norske skolen, LOVASOA. En del i FANILO, kirkens avdeling for lederutvikling. En del i Provert, hvor han hjelper skolene å levere bedre og mer konstruktive rapporter.

Guro jobber deltid på og med Døveskolen. Hovedbasen for kirkens 7 døveskoler ligger her på Antsirabe. Guro er rådgiver, støtter opp om og er delaktig i internatet og yrkesfaglige utdannelsen av døve som foregår på samme sted. Du kommer sikkert til å høre mye mer om døvearbeidet hvis du følger med bloggen vår dette året.

Elias har blitt ordentlig skolegutt og er overført til den franske skolen her på Antsirabe. Det er 6 norske skolebarn her nå. Det er flere enn på mange år. En gang i uka har de norsk undervisning med voluntøren Marthe. Elias gleder seg alltid til "Marthe-skolen."

Trina har fått en god venninne i Norunn. De to styrer, ordner og steller hjemme hos hverandre, i vår lille barnehage på tunet eller i dukkehuset.

Helene har tatt sine første ustødige skritt, og er kjempestolt over det. Hun syns det er veldig masse spennende å følge med på, særlig alt det rare de andre barna finner på.

Familieforøkelse!

2011-02-16T12:19:00.005+03:00

Vår lille Helene Emilie er allerede 4 mnd. En akkurat passe aktiv liten lang baby som nyter når storebror vil ha kosestund...og det er ganske ofte.
Hun ble født i Antananarivo og allerede 1 mnd.gammel fikk hun teste ut varmen i Majunga.

Det er regntid, syklon tid, fuktig og varme dager. Det kan gå på humøret løs for store og små, men regn er uansett spennende for småtasser som ikke har regn i 4 årstider. Varmt regn er herlig å dusje i, og etterpå gir det masse god søle å lage sjokoladekake med.

Bilbelte

2010-11-05T10:43:00.002+03:00

I Majunga by stanses man stadig vekk av trafikkpolitiet. De liker å sjekke papirene dine, bilbelte ditt eller om du rett og slett har noe kald brus å tilby dem i varmen.
En dag jeg hadde satt meg i bilen igjen etter en tur innom en butikk, fortet jeg meg å ta på bilbelte før jeg kom til et punkt like ved hvor jeg vet de pleier stå å speide. Akkurat her har jeg blitt stoppet flere ganger og fått tilsnakk for ikke å ha bilbeltet.
Joda politimannen vinket meg til siden også idag og jeg sukket tungt. "Ikke nå igjen..." Deretter fikk jeg en laaang tirade som jeg måpende lyttet til. Hvordan kunne jeg finne på å bruke bilbelte som gravid?? Jeg måtte absolutt IKKE bruke bilbelte når jeg er høygravid. Tenk på hva som kunne skje barnet hvis jeg kolliderte, og ingen politi vil pålegge meg å bruke det. Dermed kunne jeg ikke annet enn å løsne bilbeltet og la magen strutte. Bonne journee Madame!
Denne kulturen slutter aldri å overraske.

Nye vakter i Shalom.

2010-10-18T16:25:00.006+03:00

Vi har fått nye vakter her i Shalom. Det er to herlig viltre krabater som koser seg på tunet og med barna våre. De er imponerende lærevillige. Ryktet kommer til å gå fort at det finnes hunder her, og er det noe gassiske tyver er redd for så er det hunder.

(På grunn av dårlig nettforbindelse for tiden og etter mange forsøk får jeg ikke lagt ut bilder)

Inatt kom det etterlengtede regnet i Majunga. Nå går vi fuktigere tider i møte og idag er det badstu ute. Per Ørjan er på turne sørover langs kysten.
De skulle innom 6 landsbyer som Shalom jobber i iløpet av 9 dager. Planen var å bruke HeliMission og bruke 3 dager, men Helikopteret var i ustand. Så ble det bil istedet på veier som egentlig ikke kan kalles bilveier. Landsbyene har en form for veiforbindelse i tørketida gjennom kratt og humper. Per Ørjan fortalte her en dag at de hadde kjørt 10 timer på ekstremt dårlig vei med 10 cm støvlag på toppen.
Det hadde vært en fin kur for å få igang fødselen, men jeg har tenkt å vente 6 uker til.
Denne gang blir fødselen på Madagaskar i Antananarivo. Jeg setter stor pris på ekstra forbønn rundt det. Men det er godt å slippe den lange reisen til Norge i denne tilstanden.

Glimt fra sommeren!

2010-09-06T20:36:00.007+03:00

GOD SOMMER!

2010-07-09T11:34:00.002+03:00

Det har vært stille altfor lenge på bloggen vår. Hovedgrunnen er kan hende at jeg har ligget i dvale og gjør det delvis enda. Jeg er halvveis i svangerskapet med minstemann!
I tiden siden sist blogginnlegg har vi bl.a hatt koselig besøk av familien Fjose i 2 uker, Elias og pappa har feiret 17 mai i Tana, Per Ørjan har vært på turne til Shalom arbeidet på øst-kysten og Sara, ettåringen hos oss har tatt et tårevått farvel. Elias har fått skoleferie, hushjelpen vår, Charlotte har født en etterlengtet jente og jeg er i dårlig form mens magen min vokser og trives.

Nå har vi familiebesøk av Bjørg m/familie. Per Ørjan og Elias har tatt dem med på tur østover hvor barndomsstedet Vaingandrano bl.a skal besøkes.
Trina Marie og jeg venter her i iskalde Antsirabe med ulltrøyer og ulltepper. Juli er vintermåneden i innlandet.
Snart bærer det avsted til gamlelandet på sommerferie til familie og de av vennene vi rekker. GOD SOMMER til store og små, kjente og bekjente, til de vi kommer til å treffe og de vi ikke treffer.

Guro

Askesky mot Madagaskar?

2010-04-24T12:13:00.008+03:00

Vi gledet oss stort: Nå skulle pappa/svigerfar/farfar komme på besøk, og han skulle til og med ha med en hel reisegruppe. Så vi pakket igjen og satte kursen mot høylandet. Så var det denne askeskyen som stanset opp hele verden, ihvertfall når det gjaldt flytrafikken. Nesten fascinerende hvordan vulkanutbrudd på lille Island høyt der oppe i nord fikk konsekvenser for Madagaskar her på den andre siden av kloden. Ihvertfall ble skuffelsen stor når både farfar og reisegruppa til slutt måtte melde avbud pga flykaos i Europa. Som en liten trøst fikk vi likevel noen avslappende sosiale dager på Antsirabe både små og store. Og så er det eplesesong i Epleriket Antsirabe, til stor glede for mor.

Påsketur

2010-03-31T10:27:00.002+03:00

Endelig har vi fått familiebesøk igjen. Broren min, Gaute og hans datter, Maria på 16 har tatt påskeferien her. Første dagen innrømmet de beskjedent at de egentlig ikke likte å drikke vann. Da måtte det ihvertfall være kaldt kjøpevann. Etter to dager her i varmen ble de "omvendt". Nå heller de ned på filtrert varmt vann:)
Planen var at vi alle skulle dra til Andamoty med båten der Shalom har arbeid. Maskinen på båten sviktet oss igjen. Den er fortsatt under reperasjon. Men faren til Elias`bestevenn i klassen driver som turoperatør og har en stor pirog, gassisk seilbåt med utrigg. Han stiller med fullt mannskap, kost og losji (telt på stranda). Valget var enkelt: Det skulle bli tur uansett.
Dagen før vi skulle avgårde fikk lille Trina kraftig diare så hun og jeg måtte bi hjemme:( Da ble det skikkelig guttetur + Maria. Hald-gutta, Shalom-legen og våre gode venn Koto er nemlig også med.

Nå kikker jeg opp på den skinnende klare fullmånen hver kveld og tenker på min lille gutt som sover der ute i "villmarken" i telt. Eksotisk blir det ihvertfall for dem. 4 netter og 5dager er de på tur, og jeg gleder meg villt til å få høre om opplevelsene og inntrykkene deres....imorgen kveld.

Nytt gjestehus på Shalom-senteret

2010-02-10T13:55:00.005+03:00

I desember kunne Shalom innvie sitt nye gjestehus med seks fine rom med hems. Huset er enkelt men solid, og palmetaket passer godt inn i omgivelsene. Fra første dag ble tre av rommene tatt i bruk. Koto Martin er materialforvalter og gjestehusansvarlig i Shalom, og han leier det ene rommet på permanent basis. I den andre enden bor to praksisstudenter fra Hald Internasjonale Senter, Kjell og Kjetil. Vi regner med at de to rommene blir utleid til praksisstudenter og volontører fra Norge store deler av året. De tre siste rommene er til disposisjon for Shalom-medarbeidere og andre kirkelig ansatte som har ærend til byen. Andre forbipasserende kan også leie rom hos oss, men vi markedsfører ikke gjestehuset som et åpent tilbud til turister.

Norsk indianar observert på Madagaskar

2010-02-07T21:40:00.002+03:00

On the road again ..... 2

2010-01-28T21:56:00.006+03:00

Ikkje alle er like raske ut av vegen når det kjem bil. Med kamera i bilen kunne eg ikkje la vere å stoppe og fotografere desse to nydelege vandrarane. Kan det vere han og ho?

Madagaskar har 50 forskjellige kameleonartar, og alle er endemiske. Desse utgjer også to tredelar av alle kameleonartane i verda!

On the road again.....

2010-01-28T21:45:00.006+03:00

Kvart år legg vi bak oss 20.000 km landeveg. Då er det godt å ha ungar som er synest det er kjekt å reise på tur...... (Om nokon skulle lure på kva vi har på taket, så er det 8 madrasser til Shalom sitt nye gjestehus!)

Shalom med eigen blogg på norsk

2010-01-28T19:12:00.004+03:00

Så langt har vi berre hatt ein blogg frå arbeidet vårt her på Madagaskar. No ser vi klart eit behov for å skilje litt mellom Shalom-stoff og meir halvprivate glimt frå kvardagen vår som familie.

Den nye Shalom-bloggen finn de på www.shalom-madagaskar.blogspot.com.

Vi har hatt en fiiin jul, til tross for sykdom.

2010-01-16T11:05:00.002+03:00

Døveskole

2009-12-14T09:57:00.001+03:00

Som den eneste hørende i klasserommet blir jeg ør i hodet av alle lydene. Nesten godt de ikke kan bli forstyrret av hverandre med lyder. De yngste elevene holder enda på å lære når og hvordan man bruker stemmen, men har ikke helt kontroll. På en eller annen måte lærer de å kjenne når stemmen er ibruk.
En 10 år gammel jente synger høylydt en form for sang for seg selv mens hun jobber med oppgaven sin. Ingen andre reagerer. Men da jeg smilende møter blikket hennes, skjønner hun. Hun smiler sitt strålende hvite smil mot meg, stopper stemmebruken og bøyer hodet igjen over skolearbeidet.

Alle bor i et miljø hvor tegn til tale(døvespråk)er ukjent. Men på skolen får de lære tegn til tale, kommunisere med andre barn og få grunnskole. Mange kommer fra stor fattigdom, så måltidet midt på dagen har stor verdi. Da serveres et sunt og variert kosthold. Basis hygiene skal også læres og praktiseres som å vaske hender og pusse tenner.

Skolen ble opprettet for 3 år siden og har økende elevtall hvert år, 35 elever iår. Den er en av 7 døveskoler som kirken driver rundt omkring på Madagaskar, fremdeles det eneste tilbudet Madagaskar har til døve. Mange er helt avhengig av skolestipend som NMS bidrar til.

Sara og jeg har faste undervisningstimer hver uke. Både elever og lærere (to døve og 3 hørende) er enormt mottagelig for ALT vi finner på. For det meste kreativ forming og noe helseundervisning (om ernæring, diare etc). Språket setter grenser for hva vi kan undervise, men disse elevene er spesialister på å lese kroppspråk, så selv uten tegn til tale går kommunikasjonen imponerende bra.

Nå har rektoren fått i oppdrag fra ledelsen å videreformidle våre ideer til de andre døvelærerne på deres faste samlinger på Antsirabe. Så snart sitter kanskje alle landets døve og lager papirengler eller klipper snøfnugg;)

Søndagsskolen Betlehema "in action"

2009-12-10T10:01:00.012+03:00

Stempelfjører til besvær

2009-11-28T20:51:00.004+03:00

- Nå har vi tatt opp og åpnet motoren, forteller Kjetil oppglødd i det han kommer inn i stua. Kjetil er mekaniker og Hald-student med praksis i Shalom, og hans første oppgave ble å være med på å stille diagnosen etter forrige ukes motorstans. To gassiske båtmekanikere har sammen med Kjetil åpnet motoren og konstatert at to av fem stempel ikke ville bevege seg og at stempelfjørene var røket. I samme operasjon må også toppakningen skiftes.

Toppakning kan vi kanskje få laget på byen, men stempelfjørene må nok sendes fra Nogva Motorfabrikk på Sunnmøre. Ikke første gangen vi bestiller deler fra Nogva!

I hamn før stormen

2009-11-27T21:17:00.006+03:00

Klokka hadde så vidt passert midnatt natt til torsdag då eg vakna av at telefonen ringte. -Vi er lens for bensin og ligg for anker utanfor fyret ved Katsepy. Det er blikk stille. Kva skal vi gjere?
Vel, eg forstod at det var litt bittert å gå tom for bensin og samstundes bli liggande i blikkstilla, når det berre var ein times segling igjen før dei var heime etter to veker på sjøen. Og sjølv om eg ikkje likar å bli vekt midt på natta, så var det godt å høyre at båten nesten var framme.

Eit stort lavtrykk har bygd seg opp nord for Madagaskar dei siste dagane, og det har flytta seg i vår retning. Vi var redde for at dette kunne utvikle seg til ein storm eller i verste fall ein syklon, og det var derfor viktig å få båten heim. Men som sagt i det siste innlegget eg skreiv på bloggen, så fekk båten motorstans i Vilamatsa, og båten måtte seglast heilt heim. Shalom-båten er ein seglbåt på mellom 20 og 30 tonn og med ein kjøl som stikk ca 2,8 meter ned i sjøen, og det er veldig vanskeleg å krysse mot vinden med denne båten.

Då dei var komen omlag halvvegs på heimveg vart det vindstille. Kapteinen ante uråd og var nervøs for den ventande stormen, sjølv om den var fleire dagar unna. Han valde difor å feste zodiak'en (gummibåt)til sida på Shalom-båten og køyre vidare ved hjelp av påhengsmotoren på 40hk. Til slutt var det sjølvsagt tomt for bensin, men då var dei altså så nærme mål (Mahajanga) at dei hadde mobildekning og kunne ringe etter hjelp.

Kl 0400 stod min gode medarbeidar Alfred klar på trappa med to bensindunkar. Vi køyrde til byen, leigde ein liten plastbåt med påhengsmotor og reiste ut til Shalom-båten. Dei hadde i mellomtida fått litt vind og gjorde forsøk på å segle nærmare byen.

Vi takkar Gud for at båten nok ein gong er trygt tilbake etter ein lang og viktig tur. Motoren må reparerast. Gleda er at turneen vart godt gjennomført og medarbeidaranbe kom oppglødde heim!

Per Ørjan

P.S. Stormen stilna og forsvant utan å setje spor på våre kantar. Biletet under er frå Ankelilaly, ein av byane som fekk besøk frå Shalom sist veke.

Seglbåt på segltur

2009-11-24T12:01:00.005+03:00

Vi har nettopp hatt radiokontakt med Shalom-båten som no er på veg heim etter ein tovekers tur sørover. Nok ein gong har båten fått motorstopp, utan at vi veit sikkert kva som er gale. Det fine er at dei må segle heilt heim og utgiftene er små. Men det er berre fint så lenge vindforholda er fine og sjøen er relativt roleg.
Vi har radiokontakt med båten fleire gongar pr dag. I morgon ettermiddag ventar vi båten i hamn her i Mahajanga.

Med på turen er lege, lærar, materialforvaltar, barneevangelist, to studentar frå Hald (Kjell Roald Naglestad og Kjetil Olsen) og ein eittåring (Maren Leite).
PØ

2009-11-09T09:21:00.010+03:00

MM på Antsirabe
Vi har hatt fine inspirerende dager på høstens misjonærsamling på Antsirabe. Ole Hagesæther ga oss veldig gode bibeltimer. Fantastisk å forstå alt! Og de andre norske ga oss herlig felleskap. Elias hadde full rulle hele dagen med imponerende barneprogram av ettåringene. En god beskrivelse av hans trivsel var da han kom inn etter å ha vært lenge borte og sa "jeg går ut jeg mamma". Jeg fikk ikke et HEI engang før han snudde og løp.
Trina koste seg med Bakke junior som er like gammel. Det morsomste var å prøve å få tak i øyevippene hans. De er så lange.
Nå er det hverdag i Mahajanga igjen. Sara (vår ettåring) har vært på sin livs første og største(?)speidertur...og overlevd, og Haldingene gjør seg klar til neste turne med båten. Elias og jeg venter på at pappa skal komme tilbake fra Norge med lomper til Elias og tyrkisk pepper til mor.

Mark i magen

2009-09-29T20:57:00.007+03:00

Visste du at hvis du har mark i magen bør du vente til fullmåne med å ta markmedisin. Da strekker nemlig alle markene i magen din hodene oppover mot månen. Idet de strekker hodet oppover spiser du medisinen, og da går den rett ned i strupen på marken. Alle dør momentant og du....blir frisk.
(lokalt kjerringråd)

Anstendige Barbie
En dag jeg hentet Elias på skolen måtte jeg se 3 ganger på den rosa ranselen til en av skolejentene. Jenta var inder, og her er de fleste indere muslimer. Men jommen var ikke Barbie på sekken hennes også muslim! Bildet av Blonde Barbie hadde hijab. (tildekket hår med sjal)
Jeg visste ikke at Barbie var religiøs...

2009-09-17T08:55:00.010+03:00

Ny Søndagsskole i Bethlehema
Manga Diego – ingenting er som årets første modne mango og rett fra treet i hagen. Her i Mahajanga finnes det 12 ulike sorter mango. De modnes i tur og orden utover vinteren. Manga Diego er den minste, men den søteste

Jeg har lenge tenkt at barna i en liten fattig landsbymenighet i nærheten trenger søndagsskole. Men så var jeg gravid og kvalm, og så fant jeg ingen som ville drive den med meg. Det måtte være en som forstod min gassisk og som hadde et hjerte for barn. En dag skulle Shalom-båten få hjelp av en mekaniker helt fra Antisrabe. Han var nygift så betingelsen var at kona måtte være med. De ble boende på tunet vårt da de ikke kjente noen i byen. Da jeg forsiktig spurte kona om hun hadde erfaring med søndagsskole, svarte hun at hun hadde gått kirkens søndagsskolekurs gjennom hele året, men rakk ikke å bli ferdig fordi hun kom hit. Her har hun ingenting å gjøre sa hun annet enn å være hustru selvfølgelig. Snakk om å få bønnesvar dalende ned foran nesa mi!

Hun har et varmt og mykt hjerte for barn, og er veldig åpen for nye kreative ideer om søndagsskole som er ukjent i den gassiske kirken. Så nå er hun helt med på å dramatisere bibelhistorier, finne og bruke konkretiseringsmidler og gjøre merkelige sangbevegelser. Vips, så har vi ca 60 barn som kommer. Katekisten, som er menighetens overhode er takknemlig.
Nå har vi fått med oss 3 fra menigheten som vi skal forsøke å trene opp til samme metode. Målet er jo at menigheten kan drive søndagsskolearbeid på egen hånd. Utfordringen er å bruke ting som ikke koster; en kokosnøtt, bananer, steiner, stråhatter, stråkurv, stråmatter, mango, lamba, ja alt som omgir oss her i Mahajanga.

Søndagsskolen på Madagaskar er alltid før gudstjenesten begynner, for det finnes bare ett lokale. Litt etter litt kommer de voksne sigende inn. Men hva gjør man når de voksne kommer opp til talerstolen vår, midt i barneprekenen og skal håndhilse ettersom de ankommer? Vel er hilsning viktig i denne kulturen, men barnearbeid har ikke alltid like høy status.

Siste gullkorn fra 4-åringen vår:
- "Elias er sunnmøring", konstaterte jeg en kveld. Mens vi spiste kveldsmat, måtte vi forklare Elias hvordan det har seg at jeg ammer mindre enn før.

Så kom det ganske så spontant fra Elias;
- Mamma, når Trina ikke drikker mer melk, kan vi gå til butikken, og så kan vi være de som selger melk! .... og så slo han ut med armene, som om han hadde fått en åpenbaring.

For et par dager siden handlet det om bordskikk og bordbønn. Vi gjør tapre forsøk på å holde alle ved bordet så lenge som mulig. Det å be takkebøn og å takke fint for maten inngår i "kurset". Men av og til går det litt i surr for Elias, som for eksempel da han hadde det litt travelt med å gå fra bordet og sa;
- Pappa, tusen takk for maten. Amen!

Byggeprosjekt på tunet.

2009-09-02T11:11:00.008+03:00

Det er byggetider her på Shalom-tunet. Nytt bolighus med rom for reisende medarbeidere og andre er under planlegging. Men før vi tok sommerferie var de godt igang med å bygge to nye hus til dusj/toalett og felleskjøkken. Initiativtakeren (les Per Ørjan) lot det være opp byggelederen å avslutte prosjektet og velge farge. Spente var vi på resultatet da vi kom tilbake etter den lange reisen vår. Og hva møtte oss? To store flotte (fineste på tunet) baby-ROSA hus! Smaken er som baken.

Elias har sin første skoledag idag, ikke uten tårer,og Trina storkoser seg i sandkassa sammen med en søt trillepike. Endelig har hun lært at sand ikke smaker så godt som hun først trodde.
Jeg har omsider fått meg en kontorkrok på Shalomkontoret, og er bl.a igang med søndagskole på landsbygda. Barna elsker å få stempel på hånda si, og det er en staselig belønning for å ha møtt opp. (Et tips til de tradisjonelle gullstjernene i søndagsskoleboka.) Selv en tøffing av en tenåringsgutt måtte opp å få stempel vel og merke på en muskuløs overarm ;)
Og Per Ørjan fyker rundt og er alt fra arkitekt, sjelesørger og prest til rådgiver for høns som dør av kolera. Er det noe en misjonær ikke kan?

Midt oppi vår ganske så rolige gassiske hverdag fyllte barna våre 1 og 4 år
1.september. HIPP HIPP HURRA!

Sommeren er over og temperaturen stiger

2009-08-31T15:26:00.003+03:00

Ein nydeleg sommarferie i Norge ligg bak oss, og vi er godt på plass i Mahajanga. Er det nokon som synest sommaren vart for kort, så er det berre å kome hit. Vi må vente fire månadar til før det blir noko særleg regn å snakke om - og varme har vi også nok av! :-)
Vi blir stadig gledeleg overraska over å høyre kor mange som les bloggen vår. Det minner oss om at vi må vere litt flinkare å legge ut stoff. Med dette er vi i gong, og vi skal gjere vårt beste.

2009-07-04T10:55:00.002+03:00

GRAND VACANCE
Da er det ferie:) Ikke sommerferie akkurat, da det er den kaldeste årstiden. Men laaang ferie er det ihvertfall.
En hardbarket sunnmøring, (Erling, barndomsvenn til PØ)har trosset alle advarsler fra UD om å ferie her, og satte seg på flyet. Nå rusler han rundt på tunet for tiden som elektriker og forundrer seg over gassiske elektriske løsninger, og dupeditter "made in China". Hans siste prosjekt var varmelampe til vårt nye kyllinghus. En hyggelig forandring fra avanserte tekniske løsninger på hyper-moderne skip.
Vi drar etterhvert til Norge en måneds tid. Norgesoppholdet vårt blir ikke så lenge denne gangen og vi drar tilbake 20 aug.

Vi gleder oss til å treffe de av dere vi kan, og resten får ha en alletiders sommer.

ZAZA MADITRA - SLEM BABY

2009-05-30T19:05:00.002+03:00

Hvordan kan et spedbarn være slem? undret jeg etter å ha spurt hvorfor nabobabyen hylskriker døgnet rundt. Etterhvert kom det nølende fram at moren ikke hadde nok melk, og faren hadde mistet jobben pga. den politiske krisen. Da jeg besøkte dem hadde babyen hvitt pulver strødd rundt fontanellaen på hodet, gitt av en trollmann. Dette skulle kurere skrikingen.
Trina er ivrig etter å spise grøt om morgenen, så jeg har overskudd på morsmelk for tiden. Nå drikker lille "Idealog" gladelig overskuddsmelken til Trina på flaske, og jeg har blitt amme for to.

Samtidig som jeg begynte å gi bort melk, flyttet en fin kristen dame med sine fire barn inn som leieboer i det enkle hjemmet. Moren til Idealog har en brokete fortid med blant annet fengelsopphold, men nå vil hun bli kristen igjen, gå i kirken og døpe babyen sin. Takk og Lov, Gud har mange veier for å nå inn til menneskene.
Guro

Jeg kan krabbe!

2009-05-30T18:26:00.000+03:00

Livet der Elias kan ha lekene sine for seg selv er forbi. Trina har lært kunsten å krabbe. Hun finner stadig nye smutthull for å ta lekene som han prøver å gjemme unna.
Guro

Hår og katter

2009-05-30T18:21:00.003+03:00

På turen hjem fra Antananarivo i forrige uke hadde vi en merkelig opplevelse. Det var lunsjtid og vi stoppet for å spise ris på gassisk vis. Idet jeg gikk ut av bilen var det en passe velkledd dame som snakket ivirig til oss. Babyen hennes på armen hadde stort bustete hår. Hun var like påtrengende som tiggere kan være, men så ikke ut som en. Omsider oppfattet jeg situasjonen. Den første hårklippen er en viktig sak. Men denne babyen måtte få sin første klipp av en utlending. Faren var nemlig utlending, og var tydeligvis ikke tilstedeværende.
Så da tok jeg saksen hennes og klippet en stor fin hårtust av babyens silkemyke krusete hår. Så var det måltidet som det viste seg vi måtte innta sammen med 5-6 katter. De bodde tydeligvis over og under dette spisebordet og hadde ingen hemninger på å ta seg en smakebit. De som kjenner meg, vet at jeg ikke akkurat er kattenes beste venn, men det er Elias:) "Se, så søte mamma!" Resten av familien spiste fonøyd videre.

Guro

Hei fadderi og fadderullan dei

2009-05-24T19:43:00.005+03:00

Endelig! Motoren startet og båten kunne gå. I midten av mars skulle Shalom-båten lagt ut på årets første turné etter regntiden og omfattende vedlikehold. Men slik gitt det ikke. Motoren stanset, og det skulle ta to måneder å få den i gang igjen.

Det er ikke godt å si med sikkerhet hva som hadde gått galt. Vi vet bare at det kom saltvann inn i motoren, og saltvann passer som kjent ikke spesielt godt sammen med olje og diesel. Flere mekanikere var inne i tur og orden. Alle presenterte seg som eksperter og lovet at motoren skulle være i gang i løpet av kort tid. Men dengang ei!

Til slutt måtte misjonsprest Aaslid, som verken er båtkyndig eller flink med motorer, ta affære. En mekaniker fikk fyken, deler ble bestilt fra Norge, og til alt hell fikk vi tak i en meget dyktig båtmekaniker som tok oppdraget. Han har hjulpet oss før og kjenner Shalom-båten godt. Nå kom han reisende fra Antsirabe, aldeles nygift, og kona var med. De fikk et gjesterom på tunet hos oss, og Naina gikk til verket. Og han gikk drastisk til verks. Motoren ble tatt ut av båten og fikk en full overhaling. "Hadde dere fått start på denne, så hadde dere ødelagt hele motoren," var Naina sin første kommentar etter at motoren var "åpnet". Han visste hva han holdt på med, og når han var ferdig med sitt, så startet motoren på første forsøk.

Jeg tror motorproblemene skyldes svikt i vedlikeholdsrutinene helt fra båten var ny, og hyppig utskifting av mekanikere og skipper har ikke gjort saken bedre. Detaljene sparer vi til de spesielt intereserte!

Nå takker vi Gud for at motoren er i orden og båten kan legge ut på nye tokt! Første tur til Andamoty er allerede gjennomført uten problemer.
Per Ørjan

Skal det være noe kaldt å drikke?

2009-05-09T20:49:00.002+03:00

Vi drikker tett og mye her i Mahajanga. Når temperaturen er over 30 grader store deler av døgnet, så melder tørsten seg som en naturlig nødvendighet. Det går mest i vann - kaldt og filtrert. Men nå i april-mai-juni, så kan vi også nyte frukten fra hagen. Hver dag lager vi en stor flaske med juice av presset lime fra treet nederst i hagen. C-vitaminene går ned på høykant, og juicen er utrolig god i varmen. Limetreet har også den fine egenskapen at den gir en håndfull moden frukt hver dag, og det går ukevis for ikke å si måneder før sesongen er slutt.

Rundt hele eiendommen har vår forgjenger, Arild Bakke, plantet kokospalmer. Nå begynner de å bære frukt. Og for dem som ikke vet det; kokosmelk er en nydelig tørstedrikk.

Og på varme høstkvelder som i kveld, kan vi også nyte et glass "hjemme-skviset" papayajuice med en dash lime eller pasjonsfrukt!

Hjertelig velkommen!
(Per Ørjan)

En vanlig dag på kontoret

2009-04-20T20:33:00.004+03:00

Dere vet en hel del om Shalom sitt arbeid, både om helsearbeidet, skolearbeidet og evangeliseringen. Nå vil jeg forsøke å gi dere et lite gløtt inn i min hverdag om misjonær. Det er kanskje ikke verdens mest spennende historie, men like fullt en del av det dere er med på.
”Pappa’en til Elias” roper medarbeiderne på kontoret når de vil snakke med meg. ”Pastora” sier de, når de skal være et hakk mindre dus, men fremdeles relativt uformelle. Jeg trives unektelig best med den første tittelen. Men på papiret heter det at jeg er både administrativ rådgiver og nestleder i Shalom. Det er kirken som har valgt meg til nestleder i en overgangsfase fra norsk til gassisk leder.
Jeg har mine daglige oppgaver knyttet til hovedkontoret til Shalom; et kontor med ca 10 ansatte som leder og betjener nærmere 100 ansatte spredt rundt omkring i mer enn 20 forskjellige landsbyer. Medarbeiderne på kontoret er svært dyktige og veldig trivelige å jobbe sammen med.

Selv om jeg ”bare” er nestleder, så har jeg relativt vide fullmakter. Men jeg har som mål å ikke ta beslutninger alene. Arbeidet står seg best på at beslutninger fattes i fellesskap, og så har jeg som sagt også en rådgiverrolle overfor de andre i staben. Men de vet så altfor godt at hele arbeidet hviler på godvilje og pengestøtte fra utlandet, og de gjør nesten hva som helst for å innrette seg etter våre synspunkter. Noen ganger opplever jeg det veldig frustrerende, men andre ganger tenker jeg at det er et privilegium å få være med å drive organisasjons- og lederutvikling i den gassiske kirken.

Hva har jeg så gjort denne uken?
• Jo, sammen har vi revidert budsjettet for 2009-2011.
• Vi har skrevet en søknad til NMS og Norad om støtte til Shalom sitt helsearbeid.
• Vi har forberedt styrepapirer og årsrapport til hovedstyremøtet som skal være på fredag.
• Vi har sendt av gårde en båt med byggematerialer til WC/latrine til en av skolene våre lenger sør på kysten.
• Jeg har beordret stans i reparasjonene på motoren på båten, fjernet en mekaniker, vært i kontakt med båtkyndige venner i Norge og bestilt nye motordeler, satt klare rammer og betingelser for fullføring av reparasjonen med ny mekaniker.
• Jeg har kjøpt inn ny topplanterne til masten og en viktig del til vindgeneratoren, og bedt om at delene blir montert denne uken.
• Vi har utbetalt lønn til medarbeidere.
• Jeg har sendt et par norske volontører sammen med Shalom-legen på et kort besøk til landsbyen Boeny Aranta
• Jeg har sendt takkebrev til en dansk fiskeorganisasjon som vil gi oss 100.000,- kroner til bygging av 6 nye brønner i landsbyene.
• Vi har sendt oppdaterte nyheter til et par områdearbeidere i NMS som skal fortelle om Shalom til menigheter i Norge.
• Vi har fått avverget en lei oppsigelse, forlenget kontraktene til to av våre beste menn i mannskapet på båten og ryddet opp i samarbeidsproblemer og misnøye blant mannskapet.
• Vi har hatt arbeidsrettssak med en sykepleier som måtte sies opp på grunn av alvorlig arbeidsforsømmelse og konkurrerende privat praksis uten lisens. En god porsjon kreativitet og tøffe beslutninger måtte til for å få en ende på saken.
• Vi har hatt radiokontakt med en av våre mest isolerte utposter, og der fikk vi gode og oppmuntrende rapporter.
• Vi har planlagt reiseruten for vår neste turné med Helimission (helikopter) til det samme isolerte området, og vi gleder oss til å se arbeidet og samtale med medarbeiderne og lederne i de aktuelle landsbyene.

Hvis noen trodde jeg var en omvandrende evangelistmisjonær, så tok de altså feil. Selv om jeg er prest og kalles ’pastora’, så ligger brorparten av mine interesser og erfaringer i den kurven som heter ”administrasjon og ledelse”. Noen synes slikt er kjedelig, men jeg er så heldig å trives med dette, – spesielt når jeg får jobbe så tett med gode medarbeidere, ha så spennende målsettinger, og på toppen av alt få bo på Madagaskar. (Per Ørjan)

Et annerledes demokrati

2009-04-20T20:19:00.003+03:00

”Vi gassere har ikke greie på politikk”, utbrøt mekanikeren og lo høyt. Det var mens han holdt på med å balansere dekkene på bilen vår, at dagens politiske situasjon ble diskutert i muntre ordelag mellom bilene i verkstedhallen.
Uten å generalisere, så hadde han noe rett i det selvironiske utsagnet. Madagaskar står midt i en dyp politisk krise. En gruppering i hovedstaden har begått statskupp. Utenlandske investorer forlater landet og turistene uteblir. Det gassiske folk har ikke lange demokratiske tradisjoner. Opposisjoner roper på pressefrihet og demokrati, men praktiserer det motsatte så snart de får makten. ”Et annerledes demokrati”, sa læreren til Elias i dag, med et ironisk smil om munnen.

Vi er redd de økonomiske konsekvensene av den politiske krisen vil bli ubehagelig store for land og folk etter hvert som dagene går. Men ser vi på dagen i dag, så går livet sin vante gang for folk flest her i Mahajanga. Vi merker i det hele tatt lite til urolighetene, og arbeidet går som normalt både i Shalom og ellers i byen. Da vi hørte at Norge fryser all bistand til Madagaskar, så ble vi bekymret for at også vårt skolearbeid skulle bli rammet. Men nå hører vi at Norad-støtten som er kanalisert gjennom private organisasjoner som NMS får fortsette! (skrevet av Per Ørjan)

Tilbake i Mahajanga

2009-03-27T12:09:00.002+03:00

Seint tirsdag kveld var vi vel framme i Mahajanga etter ein lang tur frå Norge. Turen gjekk fint på alle måtar, og vi merkar ikkje noko til den politiske uroen som framleis ulmar under overflata i hovudstaden.

Her i Shalom går arbeidet for fullt. Regntida er slutt, og vi gjer oss klar til å besøke arbeidet i landsbyane. No ventar vi berre på å få ferdigstilt ein reparasjon på motoren på båten.

Vårstemning over Storfjorden

2009-03-16T22:43:00.002+03:00

På vent - i spenning

2009-03-15T21:55:00.003+03:00

I skrivande stund skulle vi vore flypassasjerar på veg til Madagaskar, men den norske ambassaden har råda oss til å vente i Norge til den politiske situasjonen på Madagaskar har stabilisert seg. Vi har base i Oslo, og vi håpar ikkje ventetida blir for lang.

I går, laurdag, gjekk NRK friskt ut og kunngjorde at det hadde funne stad maktskifte på Madagaskar. Etter at eg ringte inn og spurde om dei hadde dekning for ei slik nyheit, gjekk det ikkje meir enn to minutt før overskrifta på NRK sine nettsider var endra til "Krav om maktskifte". NRK tok altså munnen litt for full.
Situasjonen er framleis svært spent. Den lovleg valde presidenten er framleis president, om enn tilsynelatande handlingslamma. Opposisjonen på si side vil ikkje setje seg til forhandlingsbordet utan at presidenten går av. Og ein plass mellom dei to stridande partane står folk flest og hæren med dei.

Konflikta er komplisert, og eg vil ikkje ein gong forsøke å forklare kva som skjer og kvifor. Men den som er interessert i å fylgje med på utviklinga kan godt søke på BBC World eller franske RFI. Bistandsaktuelt har også flere gode artikler om konflikten. Se
Intervju med Øyvind Dahl
og
intervju med Petter Langseth

Snømann og snøklokker

2009-03-13T00:58:00.005+03:00

-Se pappa, hva jeg har plukket! ropar Elias i det kan kjem springande inn i stova med støvlane på. Stolt rekte han fram ein fin liten bukett snøklokker frå hagen til farmor.

Som de forstår, så er vi i Norge på ein aldri så liten privat vinterferie. Etter ønske frå fleire i nær familie, valde vi å ta turen nordover mot snørik vinter i Oslo og vårver i Ålesund. Vi har hatt ein aktiv ferie, kvar på vår måte. Elias har fått oppleve snø for første gong, han har gått på ski, laga snømann, kasta snøball på bestefar og laga snølykt med Madde. I Ålesund har vi gått tur i fjøra, plukka vårblomster og gåsungar, kjøpt reker og torsk frå fiskebåtane på kaia, sparka fotball med søskenbarna og mykje meir.

Søndag 15. mars har vi billett tilbake til Madagaskar. På grunn av den politiske krisa på Madagaskar kan det no sjå ut til at vi må vente med å returnere. Vi er spente på utviklinga dei neste par dagane.

Tragedie

2009-02-08T20:52:00.012+03:00

Veka som starta så roleg fekk ei svært tragisk avslutning. Den politiske situasjonen i landet er stadig like spent, og i går vart 28 menneske drept og mange såra då dei forsøkte å ta seg inn i presidentpalasset i Antananarivo. Sjå Stavanger Aftenblad eller www.nms.no.
Her i Mahajanga er det stille. Folk flest held seg heime. Veldig få av dei vi møter tar parti i konflikta. "Dette har gått for langt," seier dei. "Dette skulle dei ha stoppa for lenge sidan!" Vi registrerer ei nasjonal sorg,- ikkje berre over dei som i går mista livet, men også over at demokratiet er så skjørt.

Dei økonomiske følgjene av konflikta er allereie katastrofale. I dag fekk vi høyre at ei av hjørnesteinsbedriftene her i Mahajanga, ein tekstilfabrikk med over 1200 tilsette, vart fullstendig ramponert og robba under opptøya den 26. januar. Eigaren gir opp og heile arbeidsstokken står arbeidslause tilbake.

Den amerikansk misjonsorganisasjonen World Christian Broadcasting held på å bygge ein ny internasjonal radiosendar her i Mahajanga. Dei leiger lagerlokale til byggemateriale og verktøy i ein nedlagt fabrikk. I det same bygget vart det lagra store mengder ris og sement, og fabrikken vart såleis eit mål for mobben som herja byen den 26. januar. I dag fortalde dei amerikanske misjonærane som leiar prosjektet, at heile lageret deira vart ruinert, då demonstrantane braut seg inn på området for å stele ris og sement. Det som ikkje vart stole, vart brutalt knust og øydelagt. Slike historier får vi nok dessverre fleire av i dagane som kjem.

Kven er president i dag?

2009-02-02T15:10:00.004+03:00

Vi har fått ein roleg start på veka. Det er roleg i byen. Folk går på jobb. Enkelte handelsmenn åpnar forretningane sine. Mange pustar letta ut. Her på Shalom-senteret er alle på jobb, og med ein spøkefull tone starta vi dagen med å spørje kven som er president i dag.
Men uroen som herja sist veke er ikkje meir enn ei veke unna. Nasjonale media er framleis sparsomme med informasjon om kva som skjer i hovudstaden. På laurdag kunngjorde borgarmeisteren i Antananarivo at han ville ta over styringa av landet, og i går gjekk det rykter om at hæren var delt. I dag er det likevel mykje som tyder på at sitjande president Marc Ravalomanana framleis har kontroll.
Same kva presidenten heiter, så håpar vi at dei som styrer landet vil vise fornya og større vilje til å lytte til folket.

Statusrapport fra Mahajanga

2009-01-30T16:07:00.003+03:00

Nå skulle jeg vært på Madagaskars nordspiss for å følge opp Shalom-arbeidet der, men som følge av den politiskt uroen i landet, måtte vi avbryte turnéen, og vi kom hjem til Mahajanga i går. Utenom hovedstaden er kanskje Mahajanga den byen som er mest rammet. Nå er det rolig i byen, og sammen med et par medarbeidere har jeg vært i byen for å handle mat og for å se på skadene etter opptøyene de siste dagene.

Mye aggresjon har vært rettet mot landets president, og følgelig har meieri- og dagligvarekjeden hans blitt utvalgt som mål (Tiko og Magro). Magro-forretningen i Mahajanga er intet unntak. Et fullstendig ribbet og utbrent forretningsbygg møtte oss i dag. Demonstrantene hadde tydeligvis gått systematisk til verks og slått store hull i veggene flere steder, slik at det var enkelt for folkemengden å trenge seg inn og plyndre butikken og lagrene. Hovedbutikken var så blitt påtent, og nå hadde takkonstruksjonen i en del av bygget rast sammen. To Tiko-lastebiler stod også utbrent tilbake.

I en av byens hovedgater i bydelen Mahabibo har det gått hardt ut over forretningene til indiske kjøpmenn. Jerndører var brutt opp med hard makt, og også der var butikkene fullstendig robbet. Forretninger som selger hvitevarer og elektriske apparater var hardest rammet, men også mindre klesforretninger og forhandlere av bildeler, mobiltelefoner og jernvarer. De gamle fabrikklokalene til Sotema huser forskjellige firma, og de fungerer som lager for store mengder ris og sement. Knuste vinduer, sprengte dører og utbrente lokaler vitner om at det også der har vært opptøyer og plyndring, men militæret grep inn og spredte folkemengden før enda flere bedrifter ble angrepet.

Supermarkedet Grand Score sies også å være plydret av folkemassene, men i dag var porten lukket og jeg kunne ikke kom inn på området. Noen avkrefter at supermarkedet ble stormet, og vi får trolig ikke vite det sikkert før neste uke.

Det som imidlertid er et faktum, er at byen etter hvert tømmes for dagligvarer. Det gjenstår å se hva som skjuler seg i hyllene til de butikkene som fortsatt er stengt, men i torgbodene minker det dramatisk fort på varene. I går klarte jeg å skaffe 4 små pakker margarin etter å ha vært innom ca 15 mindre boder og 5 bensinstasjoner. I dag er det omtrent umulig å oppdrive matolje, margarin, salt, melk, ost, vaskemiddel etc, og om man skulle være så heldig å komme over en liter melk, så har prisen steget 50 % fra det normale. Kjøtt, fisk, ris, frukt og grønsaker ser det imidlertid ut til å være nok av, så lenge selgerne våger å bære varene sine til torgs.

Det er uvanlig lite folk i Mahajangas gater nå. Så godt som alle forretninger er stengt og omhyggelig låst. Bare bensinstasjonene og en del torgboder holder åpent. Det er altså stille i en ellers så folksom og livlig by. Stille etter stormen, sier noen. Stille før stormen, sier andre. Om det er det ene eller det andre, så er det ingen tvil om at mange er overrasket over det som har skjedd, og de holder seg hjemme i frykt for nye opptøyer. Det var som sagt en rolig by som møtte oss i dag. Vi er spente på hva som skjer de neste dagene, og vi håper og ber om at partene i Antananarivo kommer i dialog med hverandre og setter i gang en forsoningsprosess.

Hilsen Per Ørjan

Politisk uro

2009-01-29T11:16:00.004+03:00

For dere som ikke har fått det med dere, så har det den siste uka vært politisk uro på Madagskar. Les NMS`s nettsider om "Nasjonal krise på Madagskar".
For dere som er bekymret for oss, så kan jeg forsikre om at vi er trygge. Det er portforbud fra kl.20 på kveldene og skolene er stengt. Men opptøyene i Mahajanga har roet seg som i hovedstaden og i andre byer.
Det har gått hardt utover butikkene også her i Mahajanga. Presidentens meieributikk er brent og det vestlige supermarkedet totalt ranet. Mange av de indiske forretningene er også ranet for alle varer. Det har ført til at det er lite mat å få kjøpt i byen, og det som kan kjøpes er dyrere enn vanlig. Vi klarer oss en stund framover, selv om det nok blir lenge til vi kan kjøpe youghurt og andre meieriprodukter igjen. Men tankene går ofte til alle som nå strever med å få daglig mat til familien sin.
Hele Madagaskar venter nå spent på neste trekk. Det meldes om et stort folkemøte for opposisjonen i hovedstaden på lørdag. Vær med å be om at det skal foregå fredelig og at partene kan få til dialog.

Tratra ny taona vaovao! Godt Nytt År!

2009-01-08T10:41:00.004+03:00

Vi har hatt en god juleferie med glohete dager, svette kropper og mye bading. Nyttår ble feiret i det stille her. Det var visst litt fyrverkeri i byen, men i 20-tida. For barnas skyld hørte vi. Det er ingen som klarer holde seg våkne helt fram til midnatt her, og ihvertfall ikke misjonærene. Her lever man i takt med sola.
Årets Shalom-juletrefest er vel overstått, og den levende anda vi fikk overrakt i nyttårsgave er spist. Elias syns det var helt greit å mate den først, slakte den, ribbe den og så spise den. Godt var det også:)

Hverdagen er igang igjen. Båten er i tørrdåkk nå i regntida. Det er fare for sykloner på denne årstida, og greit å være på land da. Men i mars skal den være igang igjen på turneer langs kysten. Noen få av landsbyene nordover kan nåes med bil, vel og merke med firehjulstrekker, og dit går turen for Per Ørjan og noen av medarbeiderne denne måneden.

Ingrid og Arnhild tok et tårevått farvel og de to guttene har funnet sin plass. De er Hald-studenter som har praksis her i januar, og de skal bl.a pusse båt, men en lang tur ut i øde landsbyer skal de også få med seg.
Det er koselig å ha noen norske ungdommer på tunet og stor stas når de vil spille fotball med Elias.

Guro

Julehilsen

2008-12-15T20:52:00.006+03:00

Mens snøen daler i Norge høster vi mango i Mahajanga. Regntiden er her, og et årvisst tegn på det er bugnende mangotrær, frodig vekst i hagen og en varme som vi nordmenn synes er i overkant. Elias og mamma har vært på super´n å sikret oss et juletre på boks. Vel er det 1,80 cm høyt, men her kommer de altså i flatpakke. ”Når skal vi åpne juletreet?”
Det er adventstid og vi har omsider slått oss til ro her ved kysten alle 4, og en ny hverdag har tatt form.
Elias er 3 år nå og Skolegutt på disse kanter. Han har akkurat begynt på byens franske skole, unnskyld; skule. Han har funnet ut at vi guttene (les: pappa) sier ’skule’, mens jentene (les: mamma) sier ’skole’. Og siden han er gutt, så må han selvsagt si skule. Sammenlignet med norsk skolesystem, så er det førskole med noe mer skolepreg enn det vi er vant til fra Norge.
Skoledagen varer fra kl 7-12, før dagen når sitt varmeste. Skolen er velutstyrt og lærerne virker flinke og positive. Elias har funnet seg til rette og liker aktivitetene, selv om han ikke kan fransk fra før. Læreren snakker gassisk og oversetter for han. Alle disse språkene. Her en dag lurte han veldig på hvilke språk Gud egentlig snakker.

Trina er tre måneder. Hun tar livet med ro og er enkel å ha med å gjøre. Hun sover, spiser og smiler, og ser forventingsfull opp på storebroren sin. ”Jeg kan da ikke annet enn å smile til verden?” synes å være hennes livsmotto. Det sies lokalt at babyer vokser ekstra fort her i varmen fordi de må die så ofte. Trina er alt mye større enn babyer som befinner seg i kulda…..
Guro-mor har selvsagt morspermisjon og koser seg med sin fornøyde baby, mens far i huset er i full gang med oppgaven som nestleder i Shalom. Det innebærer å være aktivt deltakende i det daglige arbeidet, og da spesielt det administrative her ved Shalom-senteret.

På søndag tente vi det tredje adventslyset. Viftene må slås av for at lysene ikke skal blåse ut og vi spiser mens svetten renner. Men advent skal vi ha, og bursdagen til Jesus skal feires. To studenter fra Hald internasjonale Senter i Mandal har praksis her nå i desember, Arnhild og Ingrid, og to til kommer til jul, Øyvind og Jens Jørund, så da blir vi heldigvis en liten flokk nordmenn som skal pleie norske juletradisjoner under palmetrær.
Da vil vi ønske alle en Riktig God Jul og Guds Velsignelse inn i det nye året.

Julehilsen fra
Guro, Per Ørjan, Elias og Trina Marie

Nytt fra Shalom

2008-11-26T08:30:00.001+03:00

Shalom-båten går godt for tiden. Etter en rolig periode i sommer, så har den vært ute på flere lange turnéer nå i høst. Vi ligger an til å nå målet vårt på 120 døgn på tokt i 2008, og det er kjempebra. Nå har vi også fått bedre rutiner på vedlikehold, og mannskapet gjør en fin jobb.

Skolearbeidet er vi stolte av. De 14 skolene våre går så det suser. I høst har vi utvidet kapasiteten med to nye klasserom både i Andamoty, Soalala og Berevo. Neste prosjekt er gjenoppbygging av en skole som ramlet ned i en syklon i februar.
For noen uker siden ble skolene våre på østkysten evaluert som en del av kirkens program for ”grønne skoler”. Den foreløpige evalueringsrapporten tegner veldig bra, og vi er stolte av å kunne fortelle at ca 2000 barn får sin grunnskoleopplæring gjennom Shalom.

I går kveld kom en av evangelistene våre innom. Han kunne gledelig fortelle at de den 5. november feiret dåp i landsbyen Boeny Aranta. Fire tidligere muslimer ble døpt etter et år med dåpsundervisning. Disse fire ungdommene utgjør en viktig stamme i menigheten i Boeny Aranta. Evangelisten kunne også fortelle at tre personer fra den lokale sakalava-stammen som tilhører tradisjonell gassisk religion også har tatt imot Jesus dette året! Slike nyheter gir oss inpirasjon og pågangsmot.

For å balansere bildet litt, så må jeg også fortelle at vi også sliter i motbakke på flere områder.
Helsearbeidet vårt sliter med økonomiske problemer etter at en medarbeider i den nordligste synoden har hatt et forbruk langt over budsjett. Det har blitt avdekket et større anntall ubetalte regninger i kirkens navn, og disse har man valgt å betale for å unngå rettssaker mot kirken. Konsekvensen har blitt et år med oppsigelse av flere medarbeidere, lite lønn til andre medarbeidere, lite penger til å kjøpe medisiner etc. Nå tror vi at problemet er under kontroll, og vi tar de nødvendige grep for å få helsearbeidet på fote igjen.

En annen utfordring som dere godt kan huske i bønn, er rekrutteringen av lærere og sykepleiere. Landsbyene vi jobber i ligger så aldeles utenfor alfarveg, at det er vanskelig å finne lærere og sykepleiere som er villige til å bosette seg og jobbe der. Jeg må innrømme at jeg forstår dem. Byene har ikke vegforbindelse. Kontakten med familie og venner andre steder på Madagaskar blir minimal. Helsetilbud, varetilgang, dyrkingsmuligheter etc er svært begrenset. Jeg vil gjerne utfordre dere til å be konkret om at vi må få de medarbeiderne vi trenger, og mest akutt er rekrutteringen av to nye sykepleiere. Be også om utholdenhet og styrke til de mange flotte medarbeiderne som har sagt ja til kallet og som gjør en fin jobb.

Gudstjenester på Madagaskar er kjent for å vare en stund, og kunngjøringene er blant de virkelig lange innslagene. Omsider forstår jeg så mye gassisk at jeg kan fange opp et og annet, og da blir det unektelig litt mer interessant å høre på. Her en søndag ble det opplyst at prestekona var innlagt på sykehus. Diagnosen fikk jeg ikke med meg, men hun trengte blod, og hva var ikke mer naturlig enn å oppfordre personer med blodtype 0 rhesus + om å melde seg på sykehuset for å avgi noen dråper til en kjær medkristen.

Sist søndag ble foreldrene oppfordret på det sterkeste – for ikke å si formant - til å sende barna sine i kirken på de faste julesangøvelsene før jul. Kommer de ikke på øvelse, så blir det heller ikke juleopptrinn i kirken på julaften – og det blir slett ikke utdeling av sukkertøy! Dermed fikk de sagt der, så gjenstår det å se om det blir sang og sukkertøy. 

Per Ørjan

Noen ganger nytter det

2008-11-21T22:08:00.006+03:00

En dag Elias og jeg gikk ut av porten på DNS Antsirabe gikk vi forbi en tigger-familie som satt på fortauet og spiste kokt ris fra en plastpose. "Giro, Giro" hørte jeg de rope etter meg. Og da vet jeg at det er noen av barna fra fattigskolen i hovedkirken. Jeg engasjerte meg i den mens vi var språkstudenter, og har ofte vært innom senere også når jeg er i området. To kvikke, bustete jenter på 8-10 år ser på meg med strålende øyne. Jeg husker igjen spesielt den ene, Marina. Hva! -sover dere på fortauet? -går dere ikke på skole lenger?
Moren forteller at siden mannen døde har de ikke hatt sted å bo. Hun sitter med barnebarnet på 1 år fra den eldste datteren, på 16, på fanget. Elias og jeg går hjem og leter etter klær i kofferten vår. Elias ofrer sokkene sine, og vi går tilbake med litt mat og litt klær.
Etter å ha fått min gode venn Mamy, læreren på fattigskolen, til å snakke med dem får jeg vite resten av historien.
Mannen tok de med til byen Antisrabe for 4 år siden. Nå har de bodd på gata i ett år, men langt der ute på landsbygda, Analavory ventet et hus og jord på dem. Det er bare det at prisen for å reise dit er uoverkommelig. 14000 Ariary pr.pers eller 56 kr.
Mamy fikk samlet de to eldste jentene også, og alle ønsket de å vende HJEM; mor, 4 døtre og et barnebarn. Mamy fikk penger til turen, og sammen reiste de hele veien hjem. Mamy reiste med og fikk dem på plass i huset. Hun fikk også med penger til å kjøpe frø så de fortest mulig kan dyrke jorda igjen.
Så får vi håpe at vi aldri ser dem i Antsirabe igjen.
Guro

Hushjelp

2008-10-22T14:42:00.003+03:00

Per Ørjan skulle på møte i hovedstaden Antananarivo. Vi dro avgårde for å få noen dager med han der. Etter et par dager fikk jeg en underlig kommentar fra en gasser. "Dere er jommen flinke som klarer dere uten hushjelp!"
Kunne vi klare oss uten hushjelp i 5 dager? Tja.. Man kan jo lure på hvordan tanker gassere har om oss "hjelpeløse" nordmenn.

Guro

Nå er vi fire

2008-10-03T20:51:00.004+03:00

Etter 2 måneder og en fødsel er vi tilbake på Madagaskar. Her ventet sommervarme på oss,og vakker blomstring. Igjen blir familien delt en periode, hvor Per Ørjan skal pendle Antsirabe-Mahajanga. Bare 14 timers kjøring. Babyen vår, Trina må veie 5 kg. før vi kan reise ned til malariaområde og leve på profylakse. Så den neste halvannen måneden blir jeg og barna boende i innlandet på DNS for å fete henne opp.

Guro

Bobongolo til besvær

2008-03-27T17:13:00.003+03:00

”Feeeeno Bobongolo!” Liva la slik trykk på ordet feno, at eg trudde aldri ho skulle få sagt det. Feno betyr full eller fullt av, og det var det ho meinte. Huset var fullt av bobongolo. Det er ikkje lett å lære eit nytt språk i vaksen alder, men enkelte ord går inn heilt av seg sjølv – utan anstrengelse. Bobongolo er eit slikt ord. Det høyrest ut som er tatt rett ut av den afrikanske jungelen, saftig og klangfullt. Her om dagen var det stort sett berre dette vi snakka om!

Vi for vår del skulle gjerne vore bobongolo foruten. Vi er nemleg i dyreverdenen. Etter mange dagar med regn, når temperaturern nærmar seg 35 grader og lufta er så fuktig at det tar ein dag å tørke håret, då kjem dei til syne. ”Feeeeeno bobongolo” – huset er fullt av små, grøne, loddne flekkar på klær, bøker, bilder, møblar, sko, ja over alt og aller mest på ting laga av skinn. Mugg ville kona mi sagt. Mygl seier vi på Sunnmøre!

No har vi vaska alle kleda våre, putene, tepper, sko etc – og vi ventar på sol og tørke! 

Mjuke trafikantar

2008-01-29T21:30:00.007+03:00

Det tar tid å kome fram i trafikken på Madagaskar. Bilen er god og vegen er for så vidt også ganske bra. Trafikk er det smått med. Men mjuke trafikantar er det derimot nok av. Dei er der i tusental; fotgjengarar, syklistar, pousse-poussar, oksekjerrer, gjetarar med dyra sine og mange fleire. Dei er kort og godt i overlegent fleirtal, og vi som tar oss fram med motor på fire hjul, vi må fint tilpasse farta og ta til takke med den stripa av veg som er igjen ein plass midt imellom....

Og som om ikkje dette var nok, så har du dyra. Vi har ikkje så mange ville dyr på Madagaskar, men det er meir enn nok av dei mindre ville. Høns, ender og kalkunar utgjer fleirtalet av dyra som vandrar langsetter vegane. Hundar er det også mange av. Dei er ofte av det sløve slaget som ligg og søv midt i vegbane. På turen frå Tana til Mahajanga sist fredag passerte eg fire hundar som hadde sovna for godt - truleg under ein forbipasserande lastebil. Hundar i vaken tilstand har den fordelen at dei forstår korleis dei skal kome seg unna ein bil. Hønene derimot har ein tendens til å bråsnu og setje kursen ut i vegbane i det bilen er nær nok til å ikkje kunne bomme.

Favoritten min er kameleonane. Også dei er det mange av på våre kantar. Ettertenksomt kryssar dei asfalten i håp om å nå det grøne graset på den andre sida. Eit skritt fram og to tilbake - slik ser det i alle fall ut der dei balanserer på foten og gyngar fram og tilbake med augene flakkande i alle retningar. Ei høne frå eller til, det kan vi leve med, men ein kameleon køyrer vi aldri i hjel!

Sprengt skule i Vohipeno

2007-12-18T12:17:00.000+03:00

650 elevar som fylte skuleplassen med jubel, leik og glede; det var det som møtte oss då vi besøkte Shalom sin skule i Vohipeno på Aust-Madagaskar første veka i desember. I fleire år har skulen kjempa i motvind og elevtalat har vore svakt. Muslimane har i generasjonar stått sterkt i Vohipeno, og dei tilbyr gratis skule. Kyrka på si side må ta skulepengar for å overleve, og folk flest i dette området er svært fattige.

Kva er det så som gjer at kyrkja sin skule no er sprengfylt? Vi har gode lærarar som står på, som er glade i yrket sitt, som er der for elevane og som leverer kvalitet. Det gir resultat!

I tillegg til skulen i Vohipeno har Shalom tre barneskular i landsbyar rundt Vohipeno. Utdanning er viktig for utvikling av landet. "Skule for alle" er presidenten sitt mål. Som kyrkje og misjon vil vi vere med på å nå dette målet! Vi håpar og ber om at dei glade elevane ein dag kan vere med å skape gode verdiar i landet sitt, men framfor alt at dei kan få vere vitner om Jesus i området der dei bur.

Novemberbrev fra Mahajanga

2007-11-24T16:37:00.000+03:00

Hei Mahajanga 16. november 2007

Snart desember, 35 grader, sol i dag også og en lett bris. I forrige uke var det overskyet for første gang siden vi flyttet hit. Ikke mye som minner om adventstid her. Nå har vi etablert oss i havnebyen vi er plassert i. Det har tatt mye tid å komme i orden i huset, fordi Ting Tar Tid når man skal bruke eksterne lokale håndverkere. Men nå er treverket som var spist av termitter for det meste byttet ut, det elektriske virker brukbart, vi har varmt vann og Per Ørjan kan snart flytte inn på det nye kontoret. Hverdagen begynner sakte å gå seg til.

Per Ørjan har så smått begynt å jobbe. I første omgang er det driften av Shalom-båten og mannskapet han har ansvaret for. Han har i tillegg vært med på 3 turneer i løpet av høsten. Jeg, Guro, er fortsatt språkstudent på heltid. Men etter å oppdage hvor ettertraktet engelsk er her, underviser jeg noen engelsktimer i uka, først og fremst til medarbeiderne.

Det er ofte norske misjonsvenner kommer for å besøke prosjektet. Da tar de Shalom-båten til landsbyer for å se på arbeidet og får i tillegg oppleve Madagaskar på sitt beste. Det er virkelig kjærkommet med besøk fra Norge, og det er gøy å vise og fortelle om arbeidet vi er med i.

Brann for Jesus
I oktober var vi alle med på turne i 5 dager for å besøke den muslimske landsbyen Andamoty, som ligger en dagsreise med båt fra Mahajanga. Her har to ektepar flyttet for å arbeide for Shalom. Tre lærere og en evangelist. De har startet skole og en menighet og nå holder de på å bygge helseklinikk. Evangelisten har en unik varm personlighet med en enorm brann for Jesus. Han fortalte flyttet til landsbyen fra omkringliggende steder på grunn av Shalom sitt arbeid. Landsbysjefen som selv er muslim, hadde godkjent arbeidet deres.
Vi fikk være med menigheten på husbesøk i de enkle bambushyttene på stranden. Hver av menighetens medlemmer fikk besøk, et bibelord og en bønn om velsignelse over hjemmet før vi alle gikk videre til neste hjem.

Unge lærere tar utfordringen
Mye skjer i Shalom-arbeidet rundt omkring. Tidligere i høst ble syv nyutdannede lærere fra ulike deler av Madagaskar sendt ut for å jobbe for Shalom i ulike landsbyer. Det er ikke alltid like lett å rekruttere arbeidere til å flytte til avsidesliggende og isolerte landsbyer.

Landsbyen Antsafi har ikke hatt skole før. Derimot har det stått et nytt skolebygg i to år og ventet på å bli tatt i bruk. Men det har vært vanskelig å finne noen som var villig til å jobbe i Antsafi. Nå har en av de unge nyutdannede gassiske lærerne tatt utfordringen og reist ut. Første skoledag kom det over 80 elever! Èn lærer på 80 elever er i meste laget, så nå er en lærer til på vei ut for å jobbe sammen med han. Det er fortsatt ingen menighet i Antsafi. Men den muslimske landsbylederen sa en dag til Shalom-medarbeideren: ”Når dere starter menighet her, skal jeg være den første til å komme.”

Shalom under lupen
Shalom har et stort og omfattende arbeid innenfor evangelisering, menighetsplanting, skolearbeid og helse. Det er mange flotte og overgitte arbeidere som kommer fra hele Madagaskar. I høst har et eksternt evalueringsteam fra NMS og den gassiske kirken analysert Shaloms arbeid. Vi er spent på evalueringsrapporten, og håper den kan gi oss gode råd for veien videre.

Antidepressives på gassisk
En dag hadde vi en typisk unorsk episode. Vi dro på apoteket for å kjøpe sovemedisiner til en gassisk venn som var i krise og deprimert. Da fikk vi det råd fra apotekeren, at hvis man er syk i hjertet (gassisk uttrykk for depresjon), hjelper det ikke med medisiner. Da må man be til Gud!

Kveldsstemning på strandpromenaden
Mahajanga er en varm by. Nå i november ligger temperaturen midt på dagen rundt 35 grader. Derfor har vi tre timer siesta midt på dagen, og da er byen nesten folketom. Men når det mørkner og temperaturen synker noen grader, så våkner byen til liv og det er et yrende folkeliv. Mange trekker ned til strandpromenaden ved byens berømte og enormt store baobab-tre for å slappe av etter en glohet dag, for å se på livet og treffe kjentfolk.. Vi nyter både stemningen, solnedgangen og den smakfulle grillmaten fra de mange små fortausrestaurantene, og det er også noe av det morsomste Elias vet.

Fra flaggermus til strandliv og mangojuice
Hjemme i huset vårt har vi tre typer ”husdyr”: firfirsler innendørs, flaggermus på loftet og termitter i treverket. For tiden har termittene fest på dodøra. Hullet rundt dørhåndtaket blir større for hver uke, og snart trenger vi ikke lys på badet lenger når lyset i gangen er på! 

Dagene våre er absolutt ikke rutine-dager, og det kan være både-og. Uforutsette situasjoner oppstår hele tiden og varmen gir nedsatt arbeidsevne. Men en del frynsegoder har vi jo også. Strandliv på søndager er ikke til å klage på når badetemperaturen ligger rundt 30 grader. Frisk mango eller nypresset fruktjuice er heller ikke å forakte. Vi er i mangosesongen nå, og det bugner over av mango overalt.

Med dette hilser vi deg fra mango-land og ønsker deg en velsignet adventstid.

Vennlig hilsen Guro, Per Ørjan og Elias

Kan Mamitiana få synet tilbake?

2007-11-20T11:18:00.000+03:00

Mamitiana er ei jente på 3 år frå landsbyen Andamoty. Ho er yngst av sju søsken. Mor hennar er død og faren har stukke av - truleg etter å ha forårsaka mora sin død. No bur søskenflokken hjå bestemora.

Då vi besøkte landsbyen i juli, kunne vi tydeleg merke at Mamitiana nesten ikkje kunne sjå. Bestemora kunne fortelje at jenta vart blind kort tid etter at ho vart født, men dei visste ikkje sikkert om ho kunne opererast.

I oktober var vi igjen på besøk i Andamoty med Shalom-båten, og vi bestemte oss for å ta med oss Mamitiana og bestemora til Mahajanga for å bli undersøkt av ein øyenlege. Etter ein kontroll her i Mahajanga sendte vi dei vidare til augeavdelinga på Andranomadio sjukehus på Antsirabe. Jenta ser litt på det eine auget, og ho har blitt litt betre med bruk av augedropar. Sjukdomen kan opererast, men truleg ikkje på Madagaskar.

No sender vi dei heim til Andamoty. Når vi har fått saka hennar vurdert grundig av medisinsk ekspertise i hovudstaden, så vil vi kalle Mamitiana tilbake og om nødvendig sende henne til Reunion for operasjon.

På plass i Mahajanga

2007-10-12T09:51:00.000+03:00

Etter fem måneder som språkstudenter på Antsirabé, kunne vi gradvis gå inn i Shalom-arbeidet i Mahajanga fra midten av juni. Parallelt med videre språkstudier skal jeg i første omgang sette meg inn i Shaloms skolevirksomhet og drift av båten. Vi har nå 10-12 barneskoler, og med økonomisk støtte fra den norske ambassaden skal vi i løpet av de to neste årene utvide til ca 20 skoler. Sammen med vår pedagogiske rådgiver skal jeg forsøke å holde fremdrift i arbeidet og gi de mange lærerne den oppfølging og inspirasjon de trenger.

Båten er vårt viktigste fremkomstmiddel. Målet er at den skal være på tokt så mye som mulig og at medarbeiderne i landsbyene skal få så mye oppfølging og inspirasjon som de trenger. Skal vi få dette til, så kreves det også et kontinuerlig og godt vedlikeholdsprogram for å holde båten i god stand. I tiden fremover blir dette en av mine hovedoppgaver.

Vi vet at det første arbeidsåret som misjonær er svært krevende på grunn av manglende språkkunnskap, men vi gleder oss likevel til å jobbe sammen med de mange gode medarbeiderne i Shalom.

Hvem, hva, hvor

2007-10-12T09:41:00.000+03:00

Jeg, Per Ørjan, er utdannet teolog fra Misjonshøgskolen i Stavanger. I tillegg har jeg utdanning innen personaladministrasjon, organisasjon og ledelse. Jeg har arbeidserfaring som prest, administrasjonsleder i menighet, daglig leder av Ravinala reiser og sist som leder for Team Nettverk på Hald Internasjonale Senter.

Jeg, Guro, er utdannet adjunkt, og jeg har jobbet som lærer ved flere skoler både i Oslo og Stavanger, sist som lærer i en avdeling for tospråklige barn ved Johannes Læringssenter i Stavanger. Jeg har også arbeidet i Ungdom i Oppdrag, og i to år reiste jeg med evangeliseringsskipet Anastasis til land i Sør- og Vest Afrika.

Vi har vår tjeneste i Shalom med base i havnebyen Mahajanga på nordvestkysten av Madagaskar.

Shalom er en del av Den gassisk-lutherske kirkes (FLM) arbeid blant kystbefolkningen på Nordvest-Madagaskar, et område hvor en høy prosentandel av befolkningen er muslimer. I tillegg til evangelisering og menighetsbygging driver Shalom skoler, helsesentre og jordbruksveiledning. Med navnet SHALOM signaliseres et dobbelt siktemål: å arbeide for fredelig sameksistens mellom kristne og muslimer, samtidig som en frimodig vitner om Jesus som eneste vei til fred med Gud!

Områdene langs Madagaskars nordvestkyst er til dels uframkommelige med bil. Derfor har NMS bygd seilskuten ”Shalom” som brukes for å nå mennesker som bor i avsidesliggende områder med budskapet om frelsen i Jesus Kristus.

I første omgang skal Per Ørjan Aaslid være administrativ rådgiver med et spesielt ansvar for skolearbeidet og drift av båten. Om alt går etter planen vil båten være på tokt ca 120 dager og besøke 18 landsbyer i 2007. Shalom har 10 barneskoler og 2 helseklinikker. Foruten et mannskap på 6 personer, består teamet på båten av prest, agronom, lege og pedagogisk konsulent.

Guro har 50 % stilling og skal i første omgang jobbe med engelskundervisning, utvikling av materiell til barnearbeid og kontakt med shaloms medarbeidere.