Hadde noen fortalt meg for 10 år siden at hjertet mitt skulle brenne for døve på Madagaskar, ville jeg aldri trodd på det. Men disse barna har preget meg.
Lærerne her imponerer meg med sin evne til å formidle og til å gi elevene oppmuntring og kjærlighet. Det er tydelig at lærerne trives med jobben sin. Jeg kjenner igjen mange av metodene fra småskolen i Norge, men tenk om den offentlig skolen her turde å lære litt metodikk fra døveskolene. Døvelærerne bruker alle sansene i undervisningen, konkreter, bilder, miming og aktiviteter, alt for at elevene skal lære og huske nye tegn.
EN LITEN LIVSHISTORIE fra et barn til et barn:
"Hei. Jeg heter Nomenjanahary Hasiniana Valisoa. Syns du det var et langt navn? Det er et gassisk jentenavn. Men de kaller meg Hasina og det er lettere. Jeg er 7 år og går på skolen. Det er en litt spesiell skole fordi vi bor på skolen og reiser hjem bare i feriene. Her lærer vi vårt eget språk. Vi er døve og lærer å snakke med hendene. Det heter tegnspråk. Da jeg gikk på skole med barn som kan høre, lærte jeg ikke så mye. Jeg hørte jo ikke hva læreren sa, eller hva de andre barna snakket om. Jeg klarte heller ikke å si noe, så det ble ganske vanskelig. Da visste jeg ikke at man faktisk kan snakke med hendene.
Jeg husker ikke mamma. Da jeg ble født og hun merket at jeg var døv så dro hun bare. Hun ville ikke være mamma`n min. Jeg blir trist når jeg tenker på det. Pappa ba farmor om å være ekstra-mamma for meg. Farmor er verdens snilleste person og hun ville jeg skulle lære å lese og skrive. Pappa er trailersjåfør så han reiser masse. En dag tok han meg med til en annen by. Han sa at dette var en skole for døve og her skulle jeg bo. Det ville jeg ikke. Jeg gråt og gråt og ville hjem til farmor, men det hjalp ikke. Pappa dro og lot meg være igjen. Jeg var lei meg i mange dager og ville ikke lære noen ting. Jeg bare tenkte på farmor. Etter en lang tid tenkte jeg at lærerne her var egentlig veldig snille og timene var jo mye morsommere enn på den andre skolen. Det var spennende at alle ting hadde et ord jeg kan si med hendene.
Nå syns jeg det er bra å bo her selv om jeg kunne ønske at jeg kunne bo hos farmor samtidig som jeg gikk på døveskolen. Jeg bor med 100 andre jenter. Guttene bor i det andre huset. Her bor venninnene mine og så har jeg en liksom-storesøster som vasker meg og fletter håret mitt og passer på meg. Noen ganger forteller hun meg eventyr. Vi kan snakke sammen fordi hun kan også tegnspråk.
Når jeg kommer hjem til farmor vil hun vite alt jeg har lært på skolen, men hun er dårlig i tegnspråk så det er vanskelig å forklare alt. Jeg kunne ønske farmor også lærte tegnspråk. Hun sier hun er for gammel. Men jeg vil i hvert fall lære språket mitt bedre, og det kan jeg gjøre på døveskolen."
