Som den eneste hørende i klasserommet blir jeg ør i hodet av alle lydene. Nesten godt de ikke kan bli forstyrret av hverandre med lyder. De yngste elevene holder enda på å lære når og hvordan man bruker stemmen, men har ikke helt kontroll. På en eller annen måte lærer de å kjenne når stemmen er ibruk.
En 10 år gammel jente synger høylydt en form for sang for seg selv mens hun jobber med oppgaven sin. Ingen andre reagerer. Men da jeg smilende møter blikket hennes, skjønner hun. Hun smiler sitt strålende hvite smil mot meg, stopper stemmebruken og bøyer hodet igjen over skolearbeidet.
Alle bor i et miljø hvor tegn til tale(døvespråk)er ukjent. Men på skolen får de lære tegn til tale, kommunisere med andre barn og få grunnskole. Mange kommer fra stor fattigdom, så måltidet midt på dagen har stor verdi. Da serveres et sunt og variert kosthold. Basis hygiene skal også læres og praktiseres som å vaske hender og pusse tenner.
Skolen ble opprettet for 3 år siden og har økende elevtall hvert år, 35 elever iår. Den er en av 7 døveskoler som kirken driver rundt omkring på Madagaskar, fremdeles det eneste tilbudet Madagaskar har til døve. Mange er helt avhengig av skolestipend som NMS bidrar til.
Sara og jeg har faste undervisningstimer hver uke. Både elever og lærere (to døve og 3 hørende) er enormt mottagelig for ALT vi finner på. For det meste kreativ forming og noe helseundervisning (om ernæring, diare etc). Språket setter grenser for hva vi kan undervise, men disse elevene er spesialister på å lese kroppspråk, så selv uten tegn til tale går kommunikasjonen imponerende bra.
Nå har rektoren fått i oppdrag fra ledelsen å videreformidle våre ideer til de andre døvelærerne på deres faste samlinger på Antsirabe. Så snart sitter kanskje alle landets døve og lager papirengler eller klipper snøfnugg;)
