Manga Diego – ingenting er som årets første modne mango og rett fra treet i hagen. Her i Mahajanga finnes det 12 ulike sorter mango. De modnes i tur og orden utover vinteren. Manga Diego er den minste, men den søteste
Jeg har lenge tenkt at barna i en liten fattig landsbymenighet i nærheten trenger søndagsskole. Men så var jeg gravid og kvalm, og så fant jeg ingen som ville drive den med meg. Det måtte være en som forstod min gassisk og som hadde et hjerte for barn. En dag skulle Shalom-båten få hjelp av en mekaniker helt fra Antisrabe. Han var nygift så betingelsen var at kona måtte være med. De ble boende på tunet vårt da de ikke kjente noen i byen. Da jeg forsiktig spurte kona om hun hadde erfaring med søndagsskole, svarte hun at hun hadde gått kirkens søndagsskolekurs gjennom hele året, men rakk ikke å bli ferdig fordi hun kom hit. Her har hun ingenting å gjøre sa hun annet enn å være hustru selvfølgelig. Snakk om å få bønnesvar dalende ned foran nesa mi!
Hun har et varmt og mykt hjerte for barn, og er veldig åpen for nye kreative ideer om søndagsskole som er ukjent i den gassiske kirken. Så nå er hun helt med på å dramatisere bibelhistorier, finne og bruke konkretiseringsmidler og gjøre merkelige sangbevegelser. Vips, så har vi ca 60 barn som kommer. Katekisten, som er menighetens overhode er takknemlig.
Nå har vi fått med oss 3 fra menigheten som vi skal forsøke å trene opp til samme metode. Målet er jo at menigheten kan drive søndagsskolearbeid på egen hånd. Utfordringen er å bruke ting som ikke koster; en kokosnøtt, bananer, steiner, stråhatter, stråkurv, stråmatter, mango, lamba, ja alt som omgir oss her i Mahajanga.
Søndagsskolen på Madagaskar er alltid før gudstjenesten begynner, for det finnes bare ett lokale. Litt etter litt kommer de voksne sigende inn. Men hva gjør man når de voksne kommer opp til talerstolen vår, midt i barneprekenen og skal håndhilse ettersom de ankommer? Vel er hilsning viktig i denne kulturen, men barnearbeid har ikke alltid like høy status.
Siste gullkorn fra 4-åringen vår:
- "Elias er sunnmøring", konstaterte jeg en kveld. Mens vi spiste kveldsmat, måtte vi forklare Elias hvordan det har seg at jeg ammer mindre enn før.
Så kom det ganske så spontant fra Elias;
- Mamma, når Trina ikke drikker mer melk, kan vi gå til butikken, og så kan vi være de som selger melk! .... og så slo han ut med armene, som om han hadde fått en åpenbaring.
For et par dager siden handlet det om bordskikk og bordbønn. Vi gjør tapre forsøk på å holde alle ved bordet så lenge som mulig. Det å be takkebøn og å takke fint for maten inngår i "kurset". Men av og til går det litt i surr for Elias, som for eksempel da han hadde det litt travelt med å gå fra bordet og sa;
- Pappa, tusen takk for maten. Amen!
