torsdag 16. februar 2012

Besøk av Giovanna



På tirsdag fikk vi oppleve det folk flest på Madagaskar frykter mest på denne tiden av året; en tropisk syklon. "Giovanna" som den het, feide inn over Madagaskars østkyst med en vindstyrke på over 200 km/h i kastene (kategori 4 av 5). Ikke mange timer senere frisknet det til i Antananarivo og her hos oss på Antsirabe. Syklonen gikk tvers over øya og krysset mellom disse to byene. Først blåste det østover, mot syklonsenteret, så bambusen i hagen nesten la seg markflat. Så ble det vindstille en liten stund, før vinden igjen frisknet til - denne gangen i stikk motsatt retning. Syklonen hadde med andre ord passert. Denne gangen var vinden sterkere. Trær gikk over ende, reklameskilt tok til værs og maisåkre ble lagt flate. Det var all grunn til å holde seg inne.
Vi vet ikke omfanget av skadene på øya. Men godt er det at det stort sett bare var mindre materielle skader her i byen. På kysten er det nok dessverre verre stilt.

onsdag 18. januar 2012

Morgonstemning ved elva


Er dette misjon?

Den store kirkeveksten i FLM er en internasjonal suksesshistorie! Men å vokse fort kan også gi voksesmerter.

Stadig nye menigheter kommer til og antall synoder er allerede 23. Men både kirkens administrasjon, kirkeloven og prestenes sentrale posisjon har vært bortimot uforandret i flere ti-år, og er ikke lenger tilpasset kirkens virkelighet.

”FLM Empowerment” er et lederutviklingsprogram for ledere på alle nivåer i kirken, fra kirkepresident på topp til menighetsrådsmedlemmer på lokalplanet. Gjennom et omfattende kursprogram skal disse lære mer om ledelse, styrearbeid, økonomiforvaltning, personalledelse etc. Målet er å høyne kirkens kapasitet og ledelseskompetanse. Et prøveprosjekt er allerede i gang i Antananarivo-synoden. Dette skal munne ut i en søknad om utvidet støttet til å kjøre ”FLM Empowerment” i hele landet over en periode på fem år.

Et ledd i strategien for å få dette til, er å kurse et stort antall kursholdere. De nye kursholderne skal ikke bare vite hva som skal undervises, men de skal også trenes i kommunikasjonsferdigheter og kreative metoder. Kunnskap om de store forskjellene mellom by og land, innland og kyst, og evnen til å lodde dybden på det lokale kompetansenivået er også en suksessfaktor for at dette skal lykkes.

Er dette misjon? Ja, så absolutt. Noe av det viktigste vi kan gjøre som misjon på Madagaskar i dag, er nettopp å hjelpe kirken til å bygge sin egen kompetanse og kapasitet. Norad støtter dette. NMS vil bidra med 242.600. Som misjonær er jeg engasjert som rådgiver i 50 % stilling i dette prosjektet.
Prosjekt: 723 616, Bygg lederskap Madagaskar

Per Ørjan

søndag 18. desember 2011

Julehilsen fra Madagaskar

”Mango og fersken henger på trærne. Når de blir modne så faller de ned. En, to, tre!” Slik lyder vår tropiske variant av ”Epler og pærer…” når vi en gang i blant tar turen til nærmeste badebasseng for å kose oss med barna. Og her er det unektelig et tegn på at julen nærmer seg, når fruktselgerne byr på stadig mer herlig frukt.
Vi er fortsatt på Madagaskar, men ikke lenger i Shalom-arbeidet i Mahajanga. I juni flyttet vi til Antsirabe, en fin by som ligger 1500 m.o.h. Byen som ble grunnlagt av misjonsprest Rossås i 1872 er en perle på mange måter. Klimaet er herlig, folk er vennlige, atmosfæren er avslappet – og jorden byr på alt godt man kan tenke seg. Selv gasserne drømmer gjerne om å få reise på ferie til Antsirabe!

Siden november i fjor har Guro hatt morspermisjon. 11. desember 2010 ble lille Helene født på et sykehus i Antananarivo. Litt arbeid har det likevel blitt. I sommer ble manuset til en bok om evangelieforkynnelse for barn levert til trykking. Vi håper og tror at boken kan bli til glede og velsignelse for lærere og prester som jobber med barn. Nå er Guro rådgiver på kirkens døveskole her på Antsirabe. Skolen har 200 elever, og de bor alle på skolens internat. Lærerne er veldig dyktige, og vi har mye å lære av deres helhjertete innsats og kjærlighet til barna. Likevel ser vi at man fortsatt kan gjøre mer for å møte barnas behov for omsorg, trygghet, sosial utvikling og integrasjon. Derfor konsentrerer Guro seg om å være en medvandrer med de som jobber på skolens internat, i håp om å få satt mer fokus på internatproblematikken og omsorgen for barna.

Jeg, Per Ørjan, er rådgiver for to Norad-finansierte prosjekter. Det ene prosjektet er et nasjonalt lederutviklingsprogram for ledere på alle nivå i kirken. Vi holder nå på med et prøveprosjekt i et avgrenset geografisk område, og så håper vi å kunne presentere en søknad om et utvidet prosjekt for hele landet i april 2012. Den andre halve stillingen min er knyttet til kirkens skoleprogram. Kirken har nesten 300 privatskoler på Madagaskar, og da snakker vi om grunnskoler, ungdomsskoler, videregående skoler, spesialskoler og yrkesskoler av ulikt slag. Alfabetisering og utdannelse er noe av det viktigste for å komme ut av fattigdommen. Derfor er det stort å være med på dette. Min oppgave er å hjelpe ProVert med å synliggjøre resultatene av skolearbeidet. Vi vil ikke bare vite hvor mange elever vi har. Vi vil vite hva skolene betyr for lokalsamfunnet, for landsbyen og for barnas oppvekstvilkår. Om det ikke er en lett oppgave, så er det likevel spennende.

Med ønske om en fredfull julehøytid til dere alle,
hilsen Per Ørjan, Guro, Elias, Trina Marie og Helene Aaslid
Antsirabe, Madagaskar

fredag 16. desember 2011

En stille verden full av liv


Hadde noen fortalt meg for 10 år siden at hjertet mitt skulle brenne for døve på Madagaskar, ville jeg aldri trodd på det. Men disse barna har preget meg.


Lærerne her imponerer meg med sin evne til å formidle og til å gi elevene oppmuntring og kjærlighet. Det er tydelig at lærerne trives med jobben sin. Jeg kjenner igjen mange av metodene fra småskolen i Norge, men tenk om den offentlig skolen her turde å lære litt metodikk fra døveskolene. Døvelærerne bruker alle sansene i undervisningen, konkreter, bilder, miming og aktiviteter, alt for at elevene skal lære og huske nye tegn.


EN LITEN LIVSHISTORIE fra et barn til et barn:
"Hei. Jeg heter Nomenjanahary Hasiniana Valisoa. Syns du det var et langt navn? Det er et gassisk jentenavn. Men de kaller meg Hasina og det er lettere. Jeg er 7 år og går på skolen. Det er en litt spesiell skole fordi vi bor på skolen og reiser hjem bare i feriene. Her lærer vi vårt eget språk. Vi er døve og lærer å snakke med hendene. Det heter tegnspråk. Da jeg gikk på skole med barn som kan høre, lærte jeg ikke så mye. Jeg hørte jo ikke hva læreren sa, eller hva de andre barna snakket om. Jeg klarte heller ikke å si noe, så det ble ganske vanskelig. Da visste jeg ikke at man faktisk kan snakke med hendene.

Jeg husker ikke mamma. Da jeg ble født og hun merket at jeg var døv så dro hun bare. Hun ville ikke være mamma`n min. Jeg blir trist når jeg tenker på det. Pappa ba farmor om å være ekstra-mamma for meg. Farmor er verdens snilleste person og hun ville jeg skulle lære å lese og skrive. Pappa er trailersjåfør så han reiser masse. En dag tok han meg med til en annen by. Han sa at dette var en skole for døve og her skulle jeg bo. Det ville jeg ikke. Jeg gråt og gråt og ville hjem til farmor, men det hjalp ikke. Pappa dro og lot meg være igjen. Jeg var lei meg i mange dager og ville ikke lære noen ting. Jeg bare tenkte på farmor. Etter en lang tid tenkte jeg at lærerne her var egentlig veldig snille og timene var jo mye morsommere enn på den andre skolen. Det var spennende at alle ting hadde et ord jeg kan si med hendene.

Nå syns jeg det er bra å bo her selv om jeg kunne ønske at jeg kunne bo hos farmor samtidig som jeg gikk på døveskolen. Jeg bor med 100 andre jenter. Guttene bor i det andre huset. Her bor venninnene mine og så har jeg en liksom-storesøster som vasker meg og fletter håret mitt og passer på meg. Noen ganger forteller hun meg eventyr. Vi kan snakke sammen fordi hun kan også tegnspråk.

Når jeg kommer hjem til farmor vil hun vite alt jeg har lært på skolen, men hun er dårlig i tegnspråk så det er vanskelig å forklare alt. Jeg kunne ønske farmor også lærte tegnspråk. Hun sier hun er for gammel. Men jeg vil i hvert fall lære språket mitt bedre, og det kan jeg gjøre på døveskolen."

634 peppernøtter



Det er adventstid og mye kos og stemning her på tunet, men også tid for å bry seg om de fattige rundt oss. De norske barna setter igang å lage 600 peppernøtter til elevene på døveskolen. 200 godteposer skal pakkes og barna er skikkelig ivrige, og så er det lov å smake. Ikveld skal vi ned på skolen å dele de ut. Giverne er spente...

St.Lucia

Sitt livs første Luciatog for Elias og Trina.

Men hvor er toget vi skal kjøre? lurer 3-åringen vår.